Villes vei til Ruija del 4: En hundrings til «stempelpapirforvalteren»

Før i tiden var sauer vanlig besetning på de mange gårdene og småbrukene. Så også der Ville Mäkikokko driftet, på gården Falsnes ved Skibotn. (Foto i Tore Figenschaus eie)

 

 

Etter at lensmannen i Lyngen vendte tommelen ned for Villes søknad om norsk statsborgerrett, fikk han tungtveiende hjelp fra uventet hold. Del 4: Departementet som brukte sunn fornuft.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Fra 1811 til 1969 gikk det i kongeriket Norge an å tilbringe sitt yrkesaktive liv som «stempelpapirforvalter.» Yrkesmuligheten stakk neppe kjepper i hjulene for brannvesenet hva rekruttering angikk, men var altså et embete som sto for salg av stempelpapirer, altså statlige skjemaer som formaliserte kontrakter og øvrige juridiske forhold.

I tillegg til de finske mark og norske kroner Isak Vilhelm «Ville» Mäkikokko så langt hadde lagt ut, i form av returporto og gebyrer for attester og andre vedlegg, måtte han nemlig også bla opp for behandlingen av selve søknaden.

Gebyret var på kroner 100, og ble framskaffet allerede i juli 1948 idet lensmannen i Lyngen i brevs form meddelte politimesteren i Troms at pengene ville bli sendt via postanvisning.

Det må antas at en hundrings satt langt inne hos finske Ville. I søknaden han den 8. juli 1948 sendte til Det Kongelige Justis- og Politidepartement, framgår det at han i sin hovedstilling som «(jordbruks)arbeider» hadde en årlig inntekt på rundt kroner 3.000. Fra bistillingen som «hjemmefisker, tilfeldig arbeid» tjente han årlig om lag kroner 600. Om sine økonomiske forhold meddelte Ville også at han for siste skatteår ble lignet i Finland. Hvor han oppga å vanligvis betale en årlig skatt på 800 mark.

Gebyret for søknaden utgjorde altså rundt en tredjedels månedslønn for Vilhelm, og denne hundringsen fulgte siden søknaden inn i de ulike byråkratiske korridorer, inntil den dukket opp en aller siste gang i det siste og avgjørende brevet fra Justis- og Politidepartementet. Sendt til «Herr fylkesmannen i Troms.» Datoen var 7. juli 1949, ett år og en dag etter at Ville hadde sendt inn sin søknad om norsk statsborgerskap:

«Gebyret/kr. 100 bes sendt Stempelpapirforvalteren», står det å lese i brevet, som foruten nevnte forvalter også gikk i gjenpart til politimesteren og til folkeregisteret i Troms.

Før så hendte var søknaden med sine ulike vedlegg til behandling ved Utenriksdepartementet i Oslo. I et brev av 12. oktober 1948 hefter de seg ved det lensmannen i Lyngen hadde uttalt, og støttet seg til en type logisk tenkning som selv i dag tør tjene som eksempel til etterfølgelse. De førte i pennen følgende innvending mot Rivertz’s advarende pekefinger:

«Etter dette departements mening er det neppe grunn til å avslå søknaden av de hensyn som er anført i skriv fra lensmannen i Lyngen av 13. juli 1948. Hvis det ikke er tale om å utvise søkeren vil en ikke minske det finske innslag i befolkningen ved å nekte ham statsborgerskap. Et avslag av denne grunn vil kunne virke vilkårlig hvis det ikke er utslag av en samlet plan, da det er andre steder enn Skibotn som har et sterkt innslag av finsk befolkning. Departementet tror ikke at det for nærværende er noen grunn til å foreslå forholdsregler mot finsk innsig i Nord-Norge.»

Signert med kråketær som dertil skjules av et stempel med ordene «For utenriksministeren.»

I Justis- og Politidepartementet synes lensmannens fraråding å ha vekket intern debatt. Flere personer har satt sine initialer i det skjemaet de la til grunn for hvorvidt Mäkikokko skulle få statsborgerbrev eller ei. Etter håndskrevne tekster som denne:

«Jeg er ikke helt enig i lensmannens argumentasjon. Hvis noen vil hindre «tilsig» av finner, er det vel bedre å stanse innvandringen av dem, enn å nekte de som allerede er kommet norsk statsborgerskap. En skulle jo tro at de, ved å bli meddelt norsk statsborgerrett, vil bli nærmere knyttet til Norge, og at man ved avslag bidrar til å sette finnene i Skibotn i en mer avsondret stilling.»

Og videre, samme person, en viss «R. D.»:

«Jeg er altså ikke så sikker på om avslag er på sin plass her, men på den annen side er forholdene i grensetraktene i nord så vidt spesielle, at vi vel bør følge en enstemmig innstilling fra lensmann, politimester og fylkesmann.»

Fulgt av disse klokelige ord, fra en kar hvor selv initialene er uforståelige:

«Pm og fm (politimesteren og fylkesmannen, red. anm.) uttaler at søkeren er ukjent for dem og at de tillater seg å vise til lensmannens erklæring. I dette kan man neppe legge noen uttalelse i det hele tatt.»

På den annen side, samme mann:

«Etter de opplysninger som foreligger, synes han å ha vel så sterk tilknytning til finsk som norsk side. Jeg tror derfor det riktigste må være å gi avslag i dette tilfelle.»

Men så, en viss «H. D.», som vi tror må være Harald Diesen, en sentral skikkelse i nevnte departement:

«Skal man oppnå en fornorskning av befolkningen i Skibotn, må det vel skje med andre midler. De finner som allerede er der må man vel ta sikte på å assimilere og da er det nettopp grunn til å innvilge søknaden. At det kan være grunn til å stanse innvandringen av nye finner er en annen sak.»

Deretter la søknaden og dens bilag etter det vi kan skjønne ut på ny seilas. Det er nokså forvirrende det hele, men til syvende og sist fikk søknaden denne kronglete påskriften. Fra Justis- og Politidepartementet:

«Statsborgerbrev vil bli utferdiget når det ved herpå tegnet attest fra vedkommende dommer godtgjøres at søkeren i rettsmøte innen et år har tilsagt Norges konstitusjon troskap.»

Et rettsmøte Vilhelm tok del i den 13. juni 1949.

Før den tid hadde mange, inkludert sorenskriveren i Lyngen sine rutinemessige ord med i laget, det var kort sagt en god del att og fram, før søknaden den 1. juli 1949 og med samtlige bilag ble oversendt departementet. Som altså den 7. juli 1949 svarte med følgende gladmelding til Herr fylkesmannen i Troms:

«Departementet har i dag utferdiget statsborgerbrev for Isak Vilhelm Makikokko.»

Igjen ser vi skrivefeil i navnet, men etter hvert ble slike mer eller mindre tilsiktete feil et såkalt akademisk problem, fordi Ville valgte seg et nytt navn.

Han valgte seg etternavnet Ørnebakk.

Det er hans yngste sønn Nils-Einar som velvilligst overleverte Villes dokumenter til Ruijan Kaiku. En sønn som inntil nylig var uvitende om at også han en gang i tiden hadde helfinsk etternavn. Vi lar Nils-Einar avrunde saken:

– Etter disse dokumentene fra søknaden om statsborgerrett har jeg også mottatt dokumenter i en annen sak som gjaldt min far. Hans navnesak. Søknaden om endring fra Mäkikokko til Ørnebakk. De dokumentene ga meg en stor overraskelse, det framgår at også jeg har vært en Mäkikokko. I mine første leveår, sier Nils-Einar, som nå spør seg hvorfor slike finske slektsnavn ble fornorsket.

– I pappas navnesøknad skriver han at det finske navnet Mäkikokko er tungvint og fremmedartet. Han skriver at nordmenn nesten ikke kan skrive navnet, langt mindre uttale det, sier Ørnebakk.

Og selv om Ville altså tok etternavnet Ørnebakk, mener sønnen at motivet kan ha vært langt mer enn “kosmetisk.”

– Det var en pågående fornorskningen med ulike vansker for dem som beholdt sitt finske navn, minner Nils-Einar om. Blant annet via jordsalgsloven av 1902, som sa at kun norsktalende kunne kjøpe jord i Troms og Finnmark. Loven sto seg til 1964, i tillegg kom påvirkning fra et lokalsamfunn hvor finske etternavn ble hardt fornorsket.

I alle fall, den nå offisielt norske Ville Ørnebakk og hans kjære Emelie rakk mye fint i lag inntil han den 19. juli 1981 gikk bort, nær 77 år gammel.