Isak Wilhelm «Ville» Mäkikokko var en utmerket hestekar. Han pendlet mellom og jobbet hardt både hos sin søster på fjellstua Siilastupa i Kilpisjärvi i Finland, og hos sin framtidige kone på gården Falsnes ved Skibotn i Norge. Hans nære tilknytning til villmarka i Enontekiö kommune framgår av teksten på baksiden av dette bildet: «Siilas Ville.» (Foto i Nils-Einar Ørnebakks eie, fotograf ukjent)
Utrettelig vandret Isak Vilhelm Mäkikokko mellom sin hustru i Norge og sin søster i Finland. Begge steder hjalp han til med tungt arbeid.
Denne første av våre fire episoder om Ville Mäkikokke kan sammenfattes med ordene «fra Muonio til Skibotn.» Her kan du lese den første av episodens to deler (trykk lenke nederst i saken for del to.)
Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no
Med sine 1,65 og smalbygde skikkelse var finske Vilhelm «Ville» Mäkikokko ingen ruvende figur i det nordlige grenselandskap. Likevel maktet løsarbeideren og hestekaren å gjøre et visst inntrykk, der han i første halvdel av 1930-tallet ble nærmere kjent med ei småbrukerdatter.
Hun het Emelie Hansen og var fra Falsnes i Skibotn i Troms. Snaut fire måneder før hennes og Villes første barn så dagens lys, giftet paret seg. Seansen foregikk i Skibotn kapell fredag 10. april 1936, hvorpå kona tok etternavnet Mäkikokko. I tur og orden de neste ti årene fikk paret fem barn, inntil deres finske far må ha tenkt at nå hadde han familie å vise til, han kunne søke norsk statsborgerskap.
Kjærligheten er i seg selv grunn god nok, for den bytter man gjerne land, men saken er at Ville tidlig var nært knyttet til Norge. I papirene til Uleåborg bispedømme står Ville oppført som skogvokter, men den opprinneligfødte muonioværingen trakk tidlig vestover til mer karrige trakter. Hvor han i femtenårsalderen havnet hos sin søster Hilda Viik ved Siilastupa i Kilpisjärvi i Enontekiö kommune. Fjellstua ligger 498 meter over havet få kilometer fra norskegrensen, og søsteren var ingen ringere enn stedets husmor. Her møtte han for første gang sin utkårete. Emelie jobbet som tjenestepike hos Hilda, hvor hun stelte dyra i fjøset og hjalp til med stellet av familiens mange barn.
Siilastupa i et bilde fra 1923. Det var rundt 1919 at Ville havnet her, søsteren var husmor på stedet. På den tiden var fjellstua eneste faste bygning i Kilpisjärvi, den ga overnatting for turister, finske forskere og andre reisende.
(Foto: Marie Lovise Forslund/Nord-Troms Museums samlinger)
Det var rundt 1919 at Ville havnet ved Siilastupa. Som eneste faste bygning i Kilpisjärvi ga fjellstua overnatting for reisende, men ble opprinnelig reist av den finske staten som bolig for oppsynsmann. De var plaget med flokker av rein som trakk inn i verneområdet rundt Halti, Finlands høyeste fjell, som allerede da var mål for fotturister. Fra barnsben av var Ville kjent med hestedrift, og transporterte i en periode post mellom Kilpisjärvi og Skibotn. Om sommeren sørget han for kløvhest for turistene, og jobbet også for finske forskere som kom for å studere forholdene i fjelltraktene. Om vinteren var han veidemann, fisket med garn under isen og fanget ryper med snarer. Fangsten ble solgt til god pris i svenske Karesuando.
Før vi fortsetter, tar vi med en opplysning fra en av Villes sønner. Han heter Nils-Einar Ørnebakk, og opplyser at dokumentene tilknyttet farens søknad om norsk statsborgerskap (inkludert navnesaken) er sendt til Kommisjonen for sannhet- og forsoning.
Ved å trykke på lenka under, kan du lese del to av vår første episode om Ville Mäkikokko:
Her ser du hele det gamle fotografiet av hestekaren Ville Mäkikokko:
«Siilas Ville.» (Foto i Nils-Einar Ørnebakks eie, fotograf ukjent)
