Johanne Ostad er klar på at den kvenske historien her til lands er en del av vår felles historie og noe alle bør kjenne til. Bildet hun holder er merket «Finmarken, Fiskekvæner» og er tatt av den svenske fotografen Axel Lindahl i 1892. (Kuva: Signe Holtskog Nyhuus)

 

Nasjonalbiblioteket har hatt sin tredje visningsrunde av unikt kvenmateriale, og setter gjerne opp flere hvis interessen er til stede.

 

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

 

– Det vi gjør, helt konkret, er å vise fram kvensk og norskfinsk materiale i anledning den kvenske nasjonaldagen.

Det sier Johanne Ostad i Seksjon for sjeldne bøker og privatarkiv ved Nasjonalbiblioteket.

– Vi gjør det i grunnen gjennom hele året; henter fram skatter fra magasinene og viser det til folk, sier hun, og forteller at de generelt sett bruker mye tid på å lete i sine samlinger.

Dette, opplyser hun, er for å identifisere relevant materiale, slik at de kan katalogisere, kanskje digitalisere det, og ikke minst vise det fram.

Tre visninger

I forbindelse med Kvenfolkets dag inviterte Nasjonalbiblioteket til det som i utgangspunktet var tenkt som én visning. Det var den 19. mars. Interessen var imidlertid såpass stor at de fylte opp en ekstra visning. Så enda en.

Mandag denne uka hadde Ostad sin tredje og foreløpige siste runde i denne omgang.

Dersom det er mer interesse, så setter gjerne Ostad og co opp flere visninger, lover hun.

Hun forteller at det er mange grunner til at Nasjonalbiblioteket gjør dette, men at Kvenfolkets dag er en fin anledning til å rette blikket på det kvenske.

– Vi får både markert en viktig dag, men samtidig synliggjort det arbeidet vi gjør gjennom hele året, sier hun.


Johanne Ostad med noe av materialet foran seg. Kartet i front viser befolkningen i Nord-Norge, fordelt etter etnisitet, med utgangspunkt i den offisielle folketelling «1ste desember 1910.» (Kuva: Signe Holtskog Nyhuus)

Det er også mulig å få se den kvenske samlinga ellers i løpet av året.

– De som ønsker det kan ta kontakt med oss, og så må de ha med ID. Ellers er det kun lysten det står på. Man må ikke være forsker eller noe slikt for å få se dette hos oss, understreker hun.

Hun opplyser også om at mye av det trykte materialet som ble vist fram, kommer til å settes ut i en monter foran Spesiallesesalen på Nasjonalbiblioteket fra begynnelsen av april.

– Det blir en liten pop-opp-utstillingen som gir våre besøkende et inntrykk av hva som finnes av og om kvensk og norskfinsk litteratur.

Ti om gangen

Det er kun plass til ti personer for hver av visningene.

– Det er fordi dette er veldig unikt, spesielt og gammelt materiale. Derfor ønsker vi ikke å ta det ut av sikker sone uten ekstra vektere og overvåkning. Men vi har et framvisningsrom som er innenfor sikker sone, og der tar vi inn ti i slengen.

Samtidig, forklarer hun, handler det begrensede antallet om at alle skal få en god opplevelse.

– Alle skal få anledning til å se, ta på, ta bilder, og ikke minst ha en god samtale om materialet, sier Ostad.

Og gode samtaler har det vært hittil også.

– Det har vært flere kvener innom, som har hatt mye på hjertet, sier hun, og legger til:

– Jeg lærer veldig mye av disse historiene og er svært takknemlig for at folk deler så generøst av egen historie.

Representativt utvalg

Ostad forteller at det kvenmaterialet de viser fram er et representativt utvalg som blant annet består av gamle fotografier, kart, manuskripter, bøker, sangbøker og brev.

– Vi har ikke mye, men leter stadig med lys og lykt etter mer, sier hun.

En annen sak, av den mer spesielle sorten, er at de viser fram manuskriptet til teaterstykket «Fruen fra havet» (1888) av Henrik Ibsen.

– Der omtales en kvensk person. Dette er snakk om det originale manusskriptet, skrevet av Ibsen selv, påpeker Ostad.


Henrik Ibsen (1828 – 1906) regnes som det moderne dramas far, og som den mest kjente dramatikeren i verden på 1800-tallet. Neppe uten grunn at han står på sokkel i hovedstaden, like til venstre foran hovedinngangen til Nationaltheatret. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Samfunnsoppdrag på alvor

Det står ikke på engasjementet når Ruijan Kaiku har Ostad i tale. Hun er helt klar på viktigheten av det materialet Nasjonalbiblioteket besitter, og viktigheten av å løfte det opp og fram.

– Nasjonalbiblioteket skal formidle historien til Norge og til alle i Norge. Da må også folk kjenne seg igjen og finne spor av sin egen kultur i våre arkiv, sier hun.

Hun forteller at de gjerne vil nå ut til kvener og norskfinner, men at også alle skal kjenne til deres historie.

– Selv om jeg er helt norsk, hvis man kan si det slik, kjenner jeg ikke min historie hvis jeg ikke kjenner til det kvenske også. Det handler om mitt lands historie, som de er en del av.


Ett av eksemplene fra materialet er en «Finsk (kvænsk) Oversættelse af diverse Love», fra arkivet etter Jens Andreas Friis (1821 – 1896). (Kuva: Johanne Ostad)

Videre forteller hun at hun har en sønn på 9. trinn som nettopp hadde et skoleprosjekt om kvensk og norskfinsk kultur. De skulle spørre folk hva de visste om kvenene.

– Gjett hvor mange som visste noe, spør hun journalisten.

– Ti prosent, kanskje?

– Null, sier Ostad fortvilet, og legger til:

– Det er helt vilt. Dette er vår historie, og alle skal vite om det. Derfor er dette så viktig for meg.

Flere tusen treff

For de som eventuelt finner veien til hovedstaden altfor lang, finnes det andre muligheter for å se hva Nasjonalbiblioteket sitter på av kvenskrelatert materiale, om enn av den mindre «eksklusive» opplevelsen.

Nasjonalbiblioteket har for eksempel lagt ut noen utvalgte bilder på Flickr. Og langt mer er det å finne i deres nettbibliotek:

– Hvis man besøker nettbiblioteket, og søker på «kvener», så kommer det opp flere tusen treff på blant annet bøker, aviser og bilder, avrunder Ostad.