Tess med sokkene som hennes mor Lila hadde strikket til sine brødre i Norge. • Tess ja sukat, jotka hänen äiti Lila oli kutonu hänen veljille Ruijassa.

Tess med sokkene som hennes mor Lila hadde strikket til sine brødre i Norge. • Tess ja sukat, jotka hänen äiti Lila oli kutonu hänen veljille Ruijassa.

 .

Grete Alise Nilima Monsen

Grete Alise Nilima Monsen

Fra Ruijan Kaikus arkiv: Del 1 av en historie i 4 deler av Grete Alise Nilima Monsen. Først publisert i Ruijan Kaiku nr 2 -2010.

 

To par sokkers vei til Alta fra Alaska -og kontakten med familien ble opprettet.

Den siste helgen i januar 2005 var jeg, Grete Alise, sammen med et annet medlem av Russeluft Grendelag på Mega Elvebakken og solgte lodd. En eldre dame kom da bort til meg og spurte om jeg var en Nilima, og ganske forundret bekreftet jeg det. Enda mer forundret ble jeg da hun fortalte at hun hadde båret et bilde av min bestefar, Alfred Nilima og hans kone, jordmor Marit, i sin veske i 3 år i håp om å treffe meg, men at hun hadde ryddet det ut av veska for 2-3 uker siden. Selvfølgelig ønsket jeg å se dette bildet, så vi kjørte hjem til henne og hentet det og det ble til at jeg fikk kopiere det. Denne damen, Ragnhild, hadde selv ”tatt” bildet den gang hun jobbet på bestefars lille hotell i Kautokeino før evakueringa. Han hadde også en butikk.

Da jeg holdt bildet i handa og studerte bestefar, så fikk jeg en sterk og tvingende følelse av å ville vite mer om ham. Jeg, som aldri hadde sett ham, fikk Ragnhild til å fortelle det hun husket. Bestefar, Alfred Nilima, døde i 1966, 88 år gammel. Jeg var 10 år det året, men situasjonen min var slik at jeg hadde en del av barndommen min i Oslo.

Mandag to uker etter denne hendelsen var det planlagt å kjøre til Finland for å handle sammen med to venninner, men jeg hadde blitt litt forkjølet, og valgte å bli hjemme fra den turen.

Torsdag samme uke ringte min sønn, Terje, til meg og lurte på om jeg hadde noen planer for dagen etter. Det hadde jeg ikke, så han mente at det ville være en god ide om jeg og bilen min kjørte han og to venner til Finland for å handle. Det hender nesten aldri at mine barn ber om noe, så det var slett ikke vanskelig å si ja.

Da vi kjørte gjennom Kautokeino oppdaget jeg at Edvard, pappas søskenbarn, satt og så ut i gjennom kjøkkenvinduet sitt og jeg fikk plutselig en meget sterk følelse av at vi måtte hilse på han med en eneste gang! Jeg kastet et blikk i speilet før jeg bremset hardt, og fikk snudd bilen ved neste innkjørsel mens jeg fortalte de andre om årsaken til denne uventede manøveren.

Terje og jeg gikk inn til Edvard. Det hadde gått noen år siden sist vi hadde sett hverandre og han ble glad for at vi stakk innom. Han ville gjerne servere oss kaffe, men vi hadde det travelt med å komme oss videre for å rekke butikkene. Jeg så han ble litt skuffet og sa at vi heller kunne stoppe på turen hjem for å drikke kaffe da i stedet. Han sa at likte den ideen veldig godt, fordi hadde noe viktig han ville vise oss, nemlig en pakke med et brev fra Amerika som han spurte om vi kunne oversette for ham. Selvfølgelig kunne vi være behjelpelig med det, så da avtalte vi det sånn.

Tante Lila visste om, men fikk aldri kontakt til hennes slektninger i Norge. Hun døde i 1994. Nå har barn og barnebarn opprettet kontakt. •  Hun Lila-täti tiesi, mutta ei koskhaan saanu kontaktii hänen sukulaishiin Ruijassa. Hän kuoli 1994. Nyt oon lapset ja lapsenlapset saanu kontaktin.

Tante Lila visste om, men fikk aldri kontakt til hennes slektninger i Norge. Hun døde i 1994. Nå har barn og barnebarn opprettet kontakt. • Hun Lila-täti tiesi, mutta ei koskhaan saanu kontaktii hänen sukulaishiin Ruijassa. Hän kuoli 1994. Nyt oon lapset ja lapsenlapset saanu kontaktin.

Etter å ha drukket litt kaffe og pratet om pappa og om hvordan vi hadde det, så kom pakken fram på bordet. I pakken var der to par sokker, det ene paret var rød og det andre var turkis og de var i høvelig mannfolkstørrelse. Det fulgte også med et brev, bilder og et ”Certificate of death” som viste at Lila N. Gregg var død i Alaska den 26. januar 1994, og at foreldrene var Alice og Alfred Nilima. Lila var født i Kotzebue, Alaska 11. 4. 1904, så hun ble nesten 90 år gammel. (Lila uttales som Laila)

Til vår forundring så vi at pakken var sendt i oktober 2003 og den måtte ha ligget hos Edvard i ca 14 måneder før vi kom. Terje, som er best i engelsk av oss, oversatte brevet etter hvert som han leste det.

Brevet var skrevet av Tess, en av døtrene til Lila, som fortalte at de alltid hadde visst om familien i Norge. Lila hadde strikket sokkene til sine to brødre mange år før hun døde og forsøkt å finne en adresse å sende de til uten å lykkes. Før Lila døde så måtte Tess love sin mor å finne riktig adresse å sende de til. Tess følte at det var et vanskelig løfte å gi, fordi; hvordan skulle vel hun klare det som moren aldri hadde klart selv med mange bønner til Gud? Jo da, Tess måtte bare fortsette å be og samtidig se etter muligheter! Endelig, i 2003, kom muligheten mens hun var på reise fra Kotzebue til et møte i Anchorage. Hun hadde fått vite om at en delegasjon med samer fra Norge også var i Anchorage og fikk kontakt med dem via Faith Fjeld, som jeg senere ble kjent med. En av disse samene visste om en Edvard Nilima i Kautokeino, så nå hadde Tess endelig fått en adresse å sende sokkene til!

Men de kom for sent! Edvard var søskenbarn til Tess’ onkler, men de hadde allerede vært døde i mange år. Jeg skrev et svarbrev i full fart og fikk det sendt før vi forlot Kautokeino. De i Alaska hadde ventet lenge nok!

Dette var altså en fredag. Det ble faktisk søndag morgen før det gikk et lys opp for meg og jeg så hva det egentlig dreide seg om. Det var faktisk min bestefar det var snakk om og hans familie i Alaska! Dette var jo store nyheter og han hadde jo flere barnebarn og annen familie enn Terje og meg i Norge som måtte få del i dette! Så jeg ringte til min søster og vår kusine og fortalte at vi har mange kusiner og fettere i Alaska og hvordan jeg hadde fått vite det. Begge ble storlig overrasket og syntes det var spennende! Vi trodde jo at familien var liten, at det var bare oss tre barnebarn av Alfred og våre barn! Aldri hadde vi hørt noe om familie i Alaska, og vi var sikker på at fedrene våre heller ikke hadde visst noe! I barndommen hadde vi jo hørt at bestefar hadde vært i Alaska og gravd etter gull, men jeg hadde hatt vanskelig for å tro på det. Eventyr, tenkte jeg. Når, hvordan og hvorfor hadde han reist dit, liksom? Og kommet tilbake igjen også!?

Nå var det bare å vente på nytt brev fra Alaska. Jeg ringte med en tremenning sørpå, Gunn Marit, som jeg hadde hatt litt kontakt med, og en tremenning, Arne i Komagfjord, som jeg bare hadde hørt om, for å fortelle disse også om dette. Arne kunne fortelle at han faktisk hadde hørt at det skulle være etterkommere etter bestefar i Alaska. Ikke bare en datter, men også en sønn; James! Og han visste også hvordan bestefar hadde reist dit. Han hadde nemlig en bok, ”Samer, rein og gull i Alaska” av Arnulv Vorren, og i den var bestefar nevnt. Denne boka måtte jeg bare få tak i, og etter å ha kontaktet bokhandel i Alta og Kommunehuset i Kautokeino, så fikk jeg forslag om å ringe Davvi Girji i Karasjok. Der hadde de mange igjen av den, og til bare ti kroner pr. bok også! Jeg bestilte 5 bøker som de lovet å sende med en gang slik at jeg fikk dem før påsken. Jeg beholdt en bok selv og ga bort de andre til familien.

I Del 2: Emigrasjonen forteller jeg den spennende historien om hvordan det hadde seg at en stor båt gikk fra Bossekop til Amerika med 539 rein, sleder og 113 mennesker om bord, derav 10 finlendere.

(NB: Grete Alise Nilima Monsen er redaktør Heidi Nilima Monsens mor. Saken ble publisert i Ruijan Kaiku noen år før Heidi ble ansatt i Ruijan Kaiku)

crop0003