Det fantes multikulturelle arbeidsplasser i Norge allerede på 1800-tallet.

Florian Hiss, UiT

Språk er sentralt i arbeidshverdagen, blant annet for å utføre ulike arbeidsoppgaver og løse praktiske utfordringer. Bruken av flere språk på arbeidsplassen er svært vanlig i dag. Vanligvis sees dette i sammenheng med internasjonalisering i næringslivet og internasjonal mobilitet blant arbeidstakere. Men dette er slett ikke et nytt fenomen. På det flerspråklige Nordkalotten finner vi mange eksempler der språkmangfoldet ble brukt aktivt i arbeidssammenheng, også langt tilbake i tid. Et spennende eksempel er Altens Kobberverk, som på midten av 1800-tallet var den største industribedriften i nord.
Gruva ved Kåfjorden ble grunnlagt av engelske forretningsmenn i 1826 og var del av et internasjonalt handelsnettverk. Arbeidere ble rekruttert fra ulike deler av Europa. Etter hvert utgjorde kvenske innvandrere fra naboregionen i Finland og Sverige en stor del av arbeidskraften og gruvesamfunnet.

Innvandring, rekruttering og mangfold
Forretningsbrev fra rundt 1830 viser hvor opp-
gitt de engelske gruvedirektørene var over den dårlige rekrutteringen av arbeidere til den nyåpna gruva. Av ulike grunner hadde den norske, kvenske og samiske befolkningen i Alta-området liten interesse å jobbe i gruva. Engelskmennene tolket dette blant annet som «den indfødte Finmarkers Apati og Ulyst til ethvert uvant arbeide».
Arbeidere fra England, Sverige og Sør-Norge kunne bare lokkes til Alta ved å betale svært høye lønner, som var alt annet enn økonomisk bærekraftig for bedriften. Løsningen kom med ei ny, kvensk innvandringsbølge. Kvener (altså kvensk- eller finsktalende familier fra Tornedalstraktene) utgjorde etter hvert drøyt halvparten av gruvebefolkningen. De aksepterte også lavere lønner, og mange av dem var ivrige og flinke til å utføre arbeidsoppgavene i gruva. Gruvedirektørene gir klart uttrykk for hvilken økonomisk verdi de så i disse menneskene og hvor viktige de kvenske arbeiderne var for verkets økonomi.
Gruvebefolkningen av kvener, nordmenn, svensker, russere, tyskere og engelskmenn var altså både etnisk og språklig mangfoldig. De fleste var innvandrere og tilflyttere.

Flerspråklig arbeidspraksis
Siden gruvedriften foregikk for 140-190 år siden, er det lite som kan fortelle noe om en flerspråklig arbeidspraksis i og rundt gruva. Direktørene kommuniserte skriftlig på både engelsk og norsk, enkelte ganger også på russisk. Engelskmennene snakket også veldig godt norsk, og en av dem skal ha forsøkt å lære seg kvensk. Bestillingen av en finsk grammatikkbok ligger fremdeles i arkivene. Ellers ble språkmangfoldet og dets praktiske konsekvenser i arbeidshverdagen ikke tematisert i skriftkommunikasjonen.
Noen av de administrative dokumentene gir noen hint om en flerspråklig praksis. Hovedspråket her er engelsk, som brukes blant annet i overskrifter. Listene og tabellene inneholder tall, engelske og norske uttrykk. I ei liste med overskrifta «Tributers’ Ore delivered to the Smelting House June and July 1847» har noen notert på norsk «Sall. Karpiaine og Kone». «Sallomon Karpiaine» (Salomon Karpiainen) og hans kone var sannsynligvis kvenskspråklige. En person som brukte norsk, noterte deres levering av malm i et administrativt system hvis hovedspråk var engelsk.
Antropologen Samuli Paulaharju, som intervjuet noen av de gamle gruvearbeiderne på 1920-tallet, har rapportert de kvenske ordene tiikeri (’stiger, formann i gruva’), pankkihuone (’bankehus’ der steinene ble banket for å skille ut malm), kroosteini (’gråstein’) og malmisteini (’malmstein’). Disse lånordene har mest sannsynlig oppstått i kvenenes hverdagslige arbeidspraksis sammen med norske og svenske arbeidere.
Kvensk ble brukt mest muntlig. Kopperverkets korrespondanse inneholder ingen tekster på kvensk. Imidlertid viser et privat brev fra stiger Jakob Tiberg at noen av de kvenske arbeiderne også hadde svært gode skriftlige ferdigheter. Noen ba også ledelsen å bestille finske bøker, og verksbiblioteket hadde aviser, bøker og religiøse tekster på flere språk.

Kobberverket som språkpolitisk aktør
Mens staten begynte å sette i gang assimileringspolitikken overfor den kvenske og samiske befolkningen i Nord-Norge, drev også kobberverket en aktiv språkpolitikk. Engelskmennene i Kåfjord valgte imidlertid å styrke mangfoldet – med en klar økonomisk interesse: De ville ha en stabil gruvebefolkning og sikre tilgangen til dyktige arbeidere. Presten og språkviteren N.V. Stockfleth siterer direktør Crowe:

«Kvænerne ere et opvakt, virksomt, industrielt og sparsommeligt Folk, og som saadant behøver jeg ikke at gjøre opmærksom paa dets Fortrinn i statsøkonomisk henseende. […] Kvænerne ere, som jeg allerede har bemærket, jo ikke uden Fordomme, og hænge med overordentlig Forkjærlighed ved deres Sprog og ved deres Forfædres Sædvaner. Dette synes man ikke riktigen at have bedømt ved de Forsøg, der ere gjorte for at bringe dem til at antage Sæder, Skikke og Sprog, dem fremmede og ubekjendte […].»

Kopperverket støttet sine ansattes språk og kultur blant annet ved å tilby skoleundervisning på kvensk. Hvor sterk effekt verkets språkpolitikk hadde på språksituasjonen i Kåfjord, kommer fram i to undersøkelser fra 1800-tallet. Friis’ etnografiske kart fra 1861 viser at det bodde ca. 100 kvenske familier i Kåfjord, hvorav enkelte personer også kunne norsk, og 30 norske familier hvor alle også behersket finsk (kvensk).
Når skoleinspektør Killengreen reiste gjennom Finnmark på midten av 1880-tallet for å dokumentere fornorskningens framgang, viste han seg fornøyd hvor godt de åtte kvenske barnene i Kåfjord hadde lært seg norsk.
Nedleggelsen av kobbergruva i 1878 hadde en vesentlig effekt på språksituasjonen: Mangfoldet ble bevart så lenge gruva var i drift. Fornorskninga ble virksom så snart den ble stengt. I tillegg til assimileringspolitikken var utvandringen til Amerika en vesentlig årsak til denne raske endringen.